Smerten minner meg på at jeg lever

 

Hei igjen dere!

Nå er det veldig lenge siden jeg har oppdatert denne bloggen og jeg skal innrømme at jeg flere ganger har vurdert å legge den opp for min egen del. Men selve bloggen var vel for meg en måte å fortelle dere der ute min historie, den har vært en støttespiller for å komme igjennom hverdagen som for meg og mange andre der ute ikke er så lett som man kan få inntrykk av. Jeg har kanskje bare vist dere som har lest denne bloggen en fasade av livet mitt men nå er det på tide å fortelle dere litt mer, for jeg orker ikke å lyve, ikke en eneste løyn til ? mest av alt handler vel dette om å lyve for seg selv. Livet har sine såkalte «bivirkninger» for oss alle og min hverdag ble helt snudd på hodet den dagen jeg fikk det som opplevdes for meg som verdens grusomste telefon hjemmefra. Her sitter jeg klokken 02 på natten med svette i pannen, redd for hva fingrene mine vil utrette på skjermen, men la det komme! Jeg vet ikke!

Jeg var på leirskole i syvende klasse sammen med gode venner, jeg hadde forlatt hjemstedet mitt med en kreftsyk far. Det er en opplevelse som ikke kan beskrives, frykten for å miste, frykten for å glemme. Det er grusomt å bare kunne være vitne til at en sykdom sluker den man er mest glad i og vite at det ikke er noen en selv kan gjøre enn bare å være.

Oppholdet var fint, men jeg kunne under hele oppholdet føle at noe var galt, noe var ikke riktig. Dagene gikk og denne ekle følelsen kom og gikk, jeg følte meg tyngre som om det var en tung byrd på ryggen min som hang seg fast og ble tyngre for hvert åndedrag. Den fjerde dagen min var jeg så utrolig redd, jeg visste ikke hva det var men jeg var så redd for noe. Jeg husker jeg hadde en drøm natten før telefonsamtalen som endret livet mitt.


Jeg var ute midt på natten helt alene og jeg var redd fordi jeg hadde mistet noen, men jeg visste ikke hvem. Jeg var alene midt i skogen, månen lyste sterkt om ga med en viss trygghet. Jeg hørte en stemme, men kunne ikke tyde hva det var den sa. Jeg kunne fornemme hvor den kom fra og gikk i retning stemmen, stemmen ble høyere og høyere for hvert skritt. Stemmen ble øredøvende men jeg kunne ikke tyde ordene ? enda. Jeg hadde gått lenge og føttene mine var såre, jeg så ned på dem og fant ut at skoene mine var borte. Jeg kom frem til en hytte, en mørk hytte. Jeg gikk inn i hytten, det var fullt av blod på veggene. Jeg visste at dette var et sted jeg ikke burde være, men noen fikk meg til å bli. Det stod en dame ikledd hvit kjole i trappen, hun stod i mørket så alt jeg så var den hvite kjolen og det kritthvite håret. Jeg stod der lenge og så på henne, det virket ikke som om hun enset meg, stod hun med ryggen mot meg? Plutselig snudde hun seg brått og satte de bekmørke øynene i meg, så gikk hun ned trappen. Hjernen min sluttet å tenke, jeg husker bare bilder. Skogen som suste forbi øyene mine, jeg tror jeg sprang. Trærne pisket meg i ansiktet og jeg kjente det rant blod, men jeg fortsatte å løpe. Jeg løp helt til jeg kom til en hytte, det kunne umulig være den samme hytten siden jeg hadde løpt i en strak retning, mot månen. Der var hun igjen, den hvite damen. Jeg løp forbi henne, senere kom jeg til en ny hytte. Der var hun igjen, den samme damen ved den samme hytten. Jeg løp en annen vei, ikke fremover, ikke tilbake. Enda en hytte, enda en kvinne. Uansett hvilken vei jeg løp endte jeg ved den samme hytten med den samme damen. Etter utallige hytter ga jeg opp, jeg orket ikke løpe mer. Jeg orket ikke flykte. Jeg endte opp ved en hytte, damen stod der og så på meg. Hun stod under et tre som skygget for ansiktet, etter en stund rørte hun på seg i min retning. Lyset fra månen røpte ansiktet hennes og det er et ansikt jeg husker den dag i dag. Hun var utmagret, jeg kunne se de sorte hullene i stedet for øyne, jeg kunne se kraniet hennes, det fantes ikke hud på kvinnen. Hun var bare bein, og hun nærmet seg for hvert sekund. Jeg visste at hvis jeg ikke løp nå ville jeg ikke klare å løpe siden. Jeg enset død av henne, men selv om hun brakte denne følelsen med seg ville jeg ikke løpe, døden gjorde meg heller rolig. Hun var så nærme at hun kunne ta på meg, og det gjorde hun. Ordene som kom ut av munnen hennes glemmer jeg aldri, og heller ikke den uutholdelige stemmen som hvisket «du har opplevd for lite smerte for å slippe dette ynkelige liv, jeg kommer tilbake når du ikke er annet enn et tomt skall». Deretter så jeg ned på føttene mine, det var blod. Jeg hylte og skrek og skrek, blod og atter blod. Huden min ble til blod, tårene mine ble til blod, håret mitt ble til blod.

Jeg våknet og kom atter tilbake til realiteten. Enda jeg hadde sluppet unna marerittet var jeg ikke glad, jeg kunne føle smerten i brystet mitt. Og jeg husker ikke mer av den natten, ikke annet enn en mørk skygge ikledd hvitt, som satte på stolen i soverommet vårt. Så ble alt mørkt.

Dagen etterpå husker jeg svært lite av den dag i dag. Det eneste klare minnet jeg har fra leirskoleturen var telefonsamtalen. Vi var ikke tillat å ha med telefoner på leirskolen av sosiale grunner. Jeg ble hentet av en av lærerne mine og ledet forbi «stuen» til lærerne, jeg husker ansiktene deres veldig godt. Ansiktene deres viste medlidenhet, sorg, anger, alt på en gang. Jeg følte meg ynkelig. Jeg ble ledet inn i et mindre rom og en mobil lå der til meg. Jeg tok den opp og sjekket nummeret, moren min. Hva ville hun? Sjekke om jeg hadde det bra? Langt ifra. Jeg kunne føle en ekkel stemning i rommet, bedre ble det ikke av at læreren satt i døråpningen og kikket på meg, jeg ble redd for hva moren min skulle si. «Hei» sa jeg, «hei» fikk jeg tilbake. Stillhet. «Hvordan går det» spør jeg, stillhet. Var det et hulk? Nei. «Hvordan går det med pappa» spør jeg, stillhet. «Han fikk problemer med å puste» hører jeg stemmen hennes viske i den andre siden av røret. Fikk ? Fikk? «Fikk» spør jeg, stillhet. Jeg hørte den tunge pusten hennes, «han er vel ikke ? er han?», «er han ?». Stemmen min skalv, «er pappa død?». «JA».

Føttene forsvant under kroppen min, jeg falt i gulvet. Kollapset. Alt ble mørkt. Jeg besvimte i noen sekunder tror jeg. Jeg husker bare at noen holdt rundt meg. Jeg lå der, svak, blottet. Jeg gråt. Tårene rant, som en elv. En elv av blod. Det ble mørkt igjen. Lever jeg, tenker jeg. Det eneste som fikk meg til å føle meg levende var smerten, smerten i brystet. «Smerte er levende, smerte er menneskelig». Det føltes som om hjertet mitt ble revet ut av en hånd, sakte og forsiktig. Jeg gråt. Øynene mine var lukket. Jeg vet ikke hvor lenge jeg gråt, 30 minutter? 1 dag? 1 år? En evighet. Jeg husker at når jeg åpnet øynene kunne jeg skimte en skikkelse gjennom tårene som dekket øynene mine. Der satt hun, damen i marerittet mitt. «Dette er bare begynnelsen», så blacket jeg ut.

Silence is a great source of strenght

Herfra husker jeg bare glimt, bilder. Glimt fra gangene, glimt fra lys, glimt ut av vinduet til en bil. Jeg ble hentet dagen etterpå. Jeg ble kjørt hjem. Turen tok aldri slutt, jeg kunne se de samme trærne suse forbi vinduet på nytt og på nytt.

Jeg kan se henne ofte, hver gang jeg våkner med svette i pannen etter et grusomt mareritt er hun her. Her i rommet sammen med meg, I den hvite kjolen sitter hun i vinduskarmen og stirrer blindt i min retning, hun passer på meg. Ingenting skal få skade meg før skjebnen har bestemt det.

Faren min døde for fem år siden, sorgen blir ikke noe mindre av den grunn. Sorgen bare kryper inn i de mørkeste krokene i kroppen din, og når du minst venter det, eksploderer alt. Jeg sitter her i dag og skriver dette ynkelige innlegget på en liten blogg. Jeg lovte vel dere å fortelle hele sannheten, gjorde jeg ikke det på begynnelsen? Det klarer jeg ikke! Jeg er ikke sterk nok, ikke enda. En dag vil jeg være sterk nok, en dag vil jeg kunne fortelle dere hvordan det virkelig var. En dag vil jeg kunne fortelle dere hvordan livet mitt ble etterpå. Alle problemene jeg har slitt med. Jeg er bare ikke sterk nok. Jeg vil ikke stemple meg som svak, bare ikke klar for å møte realiteten. Det er først når jeg klarer å sette ord på ting jeg føler og ting jeg har opplevd at jeg kan gå videre. Da kan jeg la det gå. Men nå er jeg ikke klar, jeg vil ta vare på dette litt lengre. Jeg vil føle på smerten, smerten får meg til å føle meg levende. Den forteller meg at jeg er. Jeg eksisterer. Jeg er et individ i hele eksistensen. Jeg er en del av universet og når jeg dør, vil jeg som min far ende opp som et lite lys på himmelen. En stjerne. Støv i galaksen. Uendeligheten.

Kreft er en f***d up sykdom!


Jeg skriver ikke dette for å få sentimentalitet fra alle og enhver. Jeg trenger bare å få det ut på en måte. Få det ut for flere, slik at jeg slipper alle spørsmål og hvordan det går med livet. Hvordan jeg takler livet etter alle smertene.

Dette er kanskje en bagatell i forhold til hva andre har opplevd. Jeg mener ikke selv at alle skal synes synd på meg, for som sagt forteller smerten meg at jeg eksisterer. Vi alle har bare ulike måter å håndtere sorg på. Jeg har ikke opplevd det du har opplevd, og du har ikke opplevd det jeg har opplevd, vi har alle våre egne problemer. Og vi må alle respektere.

 

Sitat fra yndlingsromanen min, "Depression is a side effect of dying"


- Alexander                                                                                                                                                                                                


4 kommentarer Skjul

Ana

14.04.2015 kl.17:08

Veldig sterkt <3 respekt til deg
Erika

14.04.2015 kl.18:32

<3
Alexander Jakobsen

15.04.2015 kl.07:19

Ana: tusen takk :)
Alexander Jakobsen

15.04.2015 kl.07:19

Erika: <3

Skriv en ny kommentar

hits